Arne gaar mot dora,

tenker tanker han har tenkt tusen ganger fra for av.

Er som vanlig kledd i svart,

et blekt blekt annsikt med en matchende bart,en matchende bart.



Trappa virker jaevla lang,Arne nynner p en depresiv sang.

Nede venter nokk en dor,"for jeg nr den"tenker Arne

"er jeg sikker p jeg dor."



Hva er meninga med livet grubler Arne,men stakkars for han finner

svaret snubler AArne, trappetrinn for trappetrinn, han brekker stadig

ben,aa vips der knuses annsiktet ,n e`kke Arne saerlig pen.



Nakken brekker med et tort , sprott knekk,

Og hjernen tyter ut av en diger sprekk,

begge oya spretter ut.

"aa,nei" tenker Arne "jeg ser ikke ut!"



Det er bare stjerner som er ment for aa skinne.

Men Arne lever for alltid i en sang, fordi et lite barn p 4,

hadde gleden av finne; et misshandlet lik i en trappe oppgang.

saa psykiatriens stille,det blir sjelelige saar.

Men barnet bare smilte"det var bedre enn p tv!"

det var bedre en p tv,det var bedre en p tv,

det var bedre -enn --p--t-v!