Naberg reiste seg, n‘r ved Mannahemens garden.

a­kstid, Sverdtid, ufred var der ikke - dog var er byllepestens plager.

Ingen gjestet frender, ingen gjestet prest,

ingen drog til byen, uten lanse og til hest.



I Opphavs tider sang de sanger, for seg selv og sine fedre.

I dag synges kun de sanger, som skal gja­re morgendagen bedre.

Sanger for den neste, ingen sanger for den Beste.

Svik og la­gn har fatt sin plass, i midgard jotneses palass.



En mann vandret rolig, sikker, stolt der mellom hus.

Han ferdedes blant folk, han trakket tyredd der blant mus.

Flere hundre menn, han gjestet hver kald natt.

Han var ena­yd, ha­y og tynn, og pa sitt hode bar han hatt



Ensom mann han vandret, over bivsrot en kald morgen.

Han ristet pa sitt hode, over menneskenes tap.

For de sikret seg en plass, i en ufa­dt tragisk himmel,

for de vandret nor og ned, for de ratnet i Hels fred



[Skrevet for Darkthrone av Greifi Grishnackh i timene ved arsskiftet 3112 - 93]

[og 11 - 94. I en dyster stund i fengsel. I lyden av ett hundre manns fortvi-]

[lelse og sinne (over nok et ar a leve). Skrevet i kulde og hat - og sinne!!!]