Tekst: Kolbein Falkeid / Musikk: Øyvind Staveland



Jeg tror på mennesker som brenner.

Det knitrer dypt i dem en mening.

De synker aldri ned i slammet

med hjertet kaldt som er forsteining.

På godt og vondt (Det er det samme!)

er de med vidt utstrakte hender

korsfestet til en drøm om livet,

om Gud , om hvite horisonter,

som alltid er der, men som viker

hver gang du tror at du er nær.



Jeg tror på hjertene som skriker

sitt lysrop ut og tenner verden

og går mot en usynlig stjerne,

men aldri finner fred på ferden

og aldri stanser noensted.

Å slike mennesker er fjerne.

Jeg tror på mennesker som brenner

ned -