Det e svart november. Havet knuse mot strand

ein forliste drøm fra et sommargrønt land.

Men eg huske endå vakre Mary mcKear

longt vest i Tir n’a Noir



Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blo?

Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.



Bakom horisontar

SÃ¥ forvitra og glir

E du mi,

mi Mary McKear.



Når min rustne kropp går i bakkane tungt

hørr’ eg nåken hviska bakom vintrane ungt:

Kom tebake, venn, ifra kneiper og svir.

Kom igjen te Tir n’a Noir.



Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.

Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.



For bak horisontar

så forvitra og glir

e eg di,

di Mary McKear.



Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,

og min livbåt blir låra i seks fot med jord,

seil’ eg vest i havet te Mary McKear i

det grønne Tir n’a Noir.



Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst

kor allting e sinn og eg hørre di røst:



Horisontar fins’kje.

Alt du tar på forblir,

eg e di ,

di Mary McKear.