Det e svart november. Havet knuse mot strand

ein forliste drøm fra et sommargrønt land.

Men eg huske endå vakre Mary mcKear

longt vest i Tir n’a Noir



Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blo?

Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.



Bakom horisontar

Så forvitra og glir

E du mi,

mi Mary McKear.



Når min rustne kropp går i bakkane tungt

hørr’ eg nåken hviska bakom vintrane ungt:

Kom tebake, venn, ifra kneiper og svir.

Kom igjen te Tir n’a Noir.



Kom te hud. Kom te sinn ifra alt så e grått.

Eg ska stryka ditt kinn, gjørra blikket ditt blått.



For bak horisontar

så forvitra og glir

e eg di,

di Mary McKear.



Så når kvelden komme og eg stilt går ombord,

og min livbåt blir låra i seks fot med jord,

seil’ eg vest i havet te Mary McKear i

det grønne Tir n’a Noir.



Te drøm og te kinn og ein himmel av trøst

kor allting e sinn og eg hørre di røst:



Horisontar fins’kje.

Alt du tar på forblir,

eg e di ,

di Mary McKear.